A letter from May 15th, 2020

Hei, akkurat nå er klokken halv elleve på kvelden og jeg ligger i sengen men jeg hadde bare litt lyst til å fortelle om følelsene mine nå. Siden dette er litt som en dagbok for meg. Så i går begynte vi på skolen igjen etter korona. Det var helt greit. Først gledet jeg meg men når jeg kom på skolen skjønte jeg at jeg passer ikke inn. Jeg er for smart, ikke populær, folk er redde for å snakke til meg. Folk adder alle på snap unntatt meg. Til og med Signe, Linnea, Selma og Samuline er ikke helt greie med meg. Jeg sitter foran Samuline og selma, men når jeg snur meg mot dem snakket de nesten ikke med meg. Det er på en måte sånn at de er en annen person med meg. Selv ute i friminuttet ler ingen av det jeg sier for det er ikke interessant. De avbryter meg, når jeg sier noe hører ingen og nettopp akkurat nå er de hos Linnea uten meg. De har det skikkelig gøy ser det ut som. De spurte ikke en gang meg.....Jeg skjønner ikke hvorfor. Hvorfor er jeg den rare. I timen i går satt jeg der redd. Redd for t folk skulle tenke jeg var rar, for smart. Jeg sier aldri noe morsomt jeg er for sky fordi ingen bryr seg. Før var jeg mye mer sosial. Men så forandret det seg og livet mitt gikk nedover. I friminuttene blir alle sure hvis jeg danser. Eller gjør noe 'kleint'. Jeg må jo få lov til å gjøre det jeg elsker. De bryr seg aldri om hva jeg skal. Det er bare når jeg er alene med en av dem de har tid til meg. Mens i gruppen står jeg bare der på siden. Livet mitt ellers er ganske dårlig. Jeg har strengere regler enn alle andre og får ikke lov til ting. De andre glemmer og fortelle meg ting og bare glemmer meg helt bort. Min drøm er å bli danser, reise og danse foran mange mennesker som liker og har en lidenskap for dans. Men ingen tror det kommer til å bli sant. Jeg tror ingen vet det heller. De andre i vennegjengen ser ikke at jeg er utenfor, de ser bare seg selv og de kule. De sier at ikke valgte meg til ungdom skolen og mange ting. Jeg håper egentlig jeg ikke er venner med noen av dem i fremtiden fordi de liker meg ikke jeg er teit og skjønner ingenting. På klassegruppen tør jeg ikke svare for jeg er redd for å være for teit. Jeg er blitt redd for å overnatte hos folk og bare det å være med den hjem. Så til sist ville jeg bare si at takk til mine ganske falske venner at dere ødela meg. For jeg har i hvertfall fått et hjerte for andre mennesker og kan se mennesker som blir ignorert og ikke hørt veldig fort. Så dere som leser dette aldri la noen være utenfor.